Jeg skrev et dikt i vinter og la det deretter vekk. Nå har jeg hentet det fram igjen og jeg har lyst til å dele det med dere.
Jeg trodde først at jeg hadde skrevet et dikt om det å flykte i fra seg sjøl, sine følelser og sine tanker, men jeg ser nå i ettertid at diktet også kan beskrive en sunn nysgjerrighet som hele tiden får oss til å ville forstå mer av oss sjøl og det samfunnet vi er en del av.
Kanskje beskriver diktet en redsel for å gå videre i livet når vegen er ukjent og målet er uklart?
Jeg har sjøl erfaring med at det av og til kan oppleves som trygt å bli værende i det som er, selv om det hverken er interessant eller behagelig. Ordtaket «Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får» beskriver dette på en god måte.
Når jeg nå sitter her og skriver så begynner jeg å lure på om den ufreden jeg beskriver i første vers først og fremst handler om den usikkerheten vi kjenner på når vi velger å gjøre noe for første gang?
Jeg lurer og på om den motviljen mot å stoppe opp som jeg beskriver i vers to kanskje er sunn og at det er den som får oss til å utforske nye ting og at det er den som får oss til å gå videre i livet?
Freden jeg beskriver i tredje vers er kanskje et utrykk for den roen vi oppnår ved å stoppe opp i livet og ikke ta noen sjanser og heller ikke prøve nye ting?
Kan det være sånn at vi må tåle litt uro og litt ufred for å komme videre i livet?
Kan det være at den tryggheten vi opplever ved å «stå på stedet hvil» tar fra oss livet?
Og kan det være sånn at vi kan velge å forsone oss med den uroen som oppstår når livet vil ha oss til å gå videre? Og vil en forsoning med vår egen uro føre til at uroen går fra å være en uvenn til å bli en god venn og en veiviser i hverdagen?
Kanskje løsningen for oss ligger i det å «stå i det som er», samtidig som vi velger å gå videre i livet?
Jeg tror egentlig jeg har laget et dikt som setter ord på den prosessen vi alle må gå igjennom når vi velger å bryte opp fra det som er «kjent og kjært» og i stedet velger å forsøke noe nytt og ukjent. Og jeg håper den teksten jeg her har skrevet kan gi dere inspirasjon til å bli venn med den uroen som oppstår når livet tar en ny retning, enten retningsvalget er frivillig eller ufrivillig.
