Fra bekreftelsestrang til selvrealisering
I løpet av oppveksten så opplevde jeg forskjellige ting som gjorde at jeg etter hvert endte opp som en usikker og urolig person. Dette klarte jeg langt på vei å skjule for andre ved å bli “tøff i trynet”, men jeg fortsatte selvfølgelig å være liten, usikker og urolig inni meg.
Jeg begynte tidlig å røyke og jeg begynte tidlig å bruke alkohol i helgene og gikk etter hvert på fest hver helg. I tillegg til å bli “tøff i trynet” så blei det viktig for meg å bli godt likt av andre mennesker. Jeg var langt på veg villig til å legge bort mine egne meninger hvis de kunne føre til andre ikke likte meg. Det ble etter hvert viktigere å tilpasse meg andre fremfor det å by på meg sjøl.
Mye i den tiden dreide seg om å skjule min egen sårbarhet og jeg gjorde mitt ytterste for å unngå at andre skulle se at jeg av og til var lei meg. Jeg blei vel egentlig ganske følelseskald etter hvert og det er sikkert mange fra den tiden som husker meg som lite “tilgjengelig” følelsesmessig. Forklaringen på dette er vel rett og slett at jo flere følelser jeg stengte ute, jo verre ble det å håndtere nye følelser. Det enkleste ble derfor å stenge ute alle følelser, både de gode og de vonde. De fortrengte følelsene ble selvfølgelig ikke borte, de satte seg i kroppen!
En av de største utfordringene i oppveksten var at all usikkerheten og den uroen jeg følte på gjorde det vanskelig for meg å prestere godt på skolen. Det førte til at jeg ikke fikk anledning til å studere det jeg aller mest hadde lyst til å holde på med, nemlig regnskapsføring og økonomistyring.
Jeg tror dette skapte større problemer for meg enn hva jeg forstod på den tiden og jeg ser dette ekstra klart etter at jeg fikk anledning til å studere regnskapsføring og økonomistyring nå i voksen alder. Det var ett eller annet som våknet til liv i meg når jeg begynte å studere regnskapsføring og økonomistyring og jeg kjente at jeg begynte å glede meg til hver eneste dag og jeg var forventningsfull før hver forelesning.
Jeg tror det var smerten ved å være en annen og savnet etter å være meg sjøl som til slutt fikk meg til å ta i bruk mitt medfødte talent, som er å holde på med tall, og det interessante er at jo mer jeg tok i bruk meg sjøl, mens jeg studerte regnskapsføring og økonomistyring, jo mindre viktig ble det å være godt likt av andre. Redselen for å ta i bruk meg sjøl ble etter hvert mindre enn smerten ved å være en annen og som den enkle personen jeg er, så valgte jeg naturligvis minste motstands vei, som nå ble å være meg sjøl fremfor å være en annen.
Dette betyr ikke at jeg begynte å gi blaffen i hvordan jeg påvirket andre, det var heller det at det nå ble viktigere for meg å bidra med det jeg er god på, fremfor det å hele tiden skulle bli godt likt av andre. Jeg begynte å by på meg sjøl og det var både skummelt og uvant i starten, men det var verdt det, og nå har det etter hvert blitt en vane å by på meg sjøl, selv om det fortsatt er litt skummelt å bidra med det jeg er god på, for jeg vet aldri hvordan andre vil reagere når jeg byr på meg sjøl. Og for noen mennesker så er det dessverre et mål å holde andre nede for å holde seg sjøl oppe, og det er aldri noe ålreit å være sammen med sånne mennesker.
Jeg tror vi alle ville få et godt liv hvis vi fikk anledning til å bidra med det vi er gode på. Og jeg tror vi alle vil få det bedre med oss sjøl hvis vi klarer å se på oss sjøl som en viktig bidragsyter i det norske samfunnet. For å få det til så må vi slutte å søke andres anerkjennelse og heller søke etter alle skattene i vårt indre. For vi har alle sammen en rekke verdifulle skatter i vårt indre, uansett hva andre måtte ha fortalt oss tidligere i livet. Vi må bare våge å hente dem fram!
Vi har alle noe å bidra med i det norske samfunnet og hvis andre ikke klarer å verdsette det, så må vi i hvert fall sørge for at vi sjøl verdsetter vårt eget bidrag.
Vi må våge å tro at vi utgjør en forskjell i det norske samfunnet og vi bør gi oss sjøl en belønning hver gang vi klarer å se at vårt bidrag har hatt en positiv effekt for andre mennesker. Og, kanskje det viktigste av alt, vi må velge å bidra med det vi er gode på uten å forvente andres ros og anerkjennelse. Det blir så mye enklere å leve et godt liv hvis vi slipper å bruke mye tid på å bli godt likt av andre!
Jeg vil oppfordre alle til å begynne å tenke «Hva kan jeg bidra med for andre», fremfor å tenke «Hva kan jeg få ut av andre» for det fører til en helt annen ro i hverdagen. Forklaringen er at det finnes alltid noen som trenger vårt bidrag, mens det er ikke sikkert at det alltid finnes noen som vil gi oss den oppmerksomheten vi søker fra andre.
Vi har et gammelt ordtak som heter «Gi og du skal få» og det tror jeg stemmer, i hvert fall så gjør det det i mitt liv. Vi må bare være forberedt på at det vi mottar av og til kommer i en form som vi ikke er forberedt på, for verdifulle gaver dreier ikke alltid om penger. Jeg laget en plakat for en del år siden og den har til hensikt å minne oss på at vi alle har noe å bidra med i vårt fellesskap.
