Categories
Undring

Sårbarhetens pris

Jeg har i voksen alder oppdaget at jeg tar opp i meg andre mennesker sin sinnssteming. Det har gitt meg en større forståelse av det som foregår i meg sjøl og jeg har etter hvert begynt å forstå at mange av følelsene jeg bærer på i hverdagen ikke tilhører meg.

Mest sannsynlig så er jeg ikke flink nok til å sette grenser for andres følelser og jeg lar andre mennesker overstyre mine egne reaksjoner.

Utfordringen med dette er at jeg ofte lever ut andres følelser uten å være klar over det og min atferd har lett for å bli preget av andres holdninger.

Det er utrolig trist å oppdage at jeg ikke er i stand til å beskytte meg mot andres følelser og det gjør vondt å oppleve at jeg ikke klarer å være meg sjøl når jeg er sammen med andre.

Hva kan jeg gjøre med dette?

Er det utelukkende mitt ansvar å sørge for at jeg fungerer godt når jeg er sammen med andre?

Spørsmåene har dukket opp i meg fordi jeg erfarer av og til at mennesker jeg har rundt meg er utrolig gode til å få andre mennesker til å føle seg lite verdt og at mine synspunkter er helt uniteresante og feilaktige. Mennesker som oppfører seg på den måten får meg til å krympe og jeg kjenner at jeg får vondt i magen når jeg omgåes mennesker som driver med det jeg kaller et psykisk spill. Et spill som utelukkende har til hensikt å kontrollere andre mennesker for å tvinge igjennom sine egene synspunkter.

Jeg valgte i mange år å leve i pakt med reglen “Tie og tåle” og det gikk ut på å holde kjeft og å tåle det ubehaget som andre påførte meg. Det er en leveregel som jeg forsøker å legge vekk og i en overgangsfase så må de som forsøker å kontrollere meg tåle at jeg kan eksplodere i et høylytt raseri.

For nå er det nok, nå orker jeg ikke lenger å la meg kontrollere av andres holdninger og meninger, nå vil jeg leve mitt eget liv på mine egne premsisser. Jeg foventer at andre respekterer mitt verdigrunnlag og jeg forventer at andre lar meg ta plass med mine meniger. Jeg forventer og at andre lar være å ta livet av meningene mine hvis de ikke samsvarer med deres egne meninger.

Det er interessant å oppdage at mange av de som har behov for å “trøkke meg ned” for å “holde seg sjøl oppe” har utrolig dårlig sjølvtillit. Det er ofte de usikre og kunnskapsløse menneskene som bruker tid og krefter på å tvinge meg til taushet. Det har jeg oppdaget etter at jeg har begynt å ta plass og jeg merker det spesielt godt når jeg velger å sette folk på plass når de forsøker å overkjøre meg.

Hvis jeg hever stemmen og sier i fra på en kraftfull måte så blir kontrollfrikene helt satt ut for de er tydeligvis ikke vant til å bli satt på plass. Det er interessant å oppdage at kontrollfriker er utrolig svake og livredde for folk som møter dem med kraftfull motstand. De har tydeligvis ikke etablert en strategi for hvordan de skal møte mennesker som møter dem med motstand og det ser ut til at de nærmest tar det for gitt at alle andre vil adlyde når de forlanger lydighet og underkastelse.

Jeg håper dette innlegget kan inspirere dere til å stå opp i mot alle de menneskene i vårt samfunn som av en eller anne grunn har fått det for seg at de har rett til å tvinge andree til taushet for å hindre at deres egen usikkerhet skal komme til syne. Jeg håper at vi alle kan bli flinkere til å se at kontrollfrikene er hverken kunnskapsrike eller sterke, de er først og fremst usikre og redde for å ikke være bra nok i andres øyne.

Det er derfor jeg har kalt dette innlegget for usikkerhetens pris, for den prisen vi alle må betale når kontrollfrikene utsetter oss for sin pyskiske terror er langt mer skadelig enn vi er klar over. Kontrollfrikene i samfunnet vårt begrenser andre mensker sin livsutfoldelse i så stor grad at mennesker kan bli syke av alle de begresningene som kontrollfrikene pålegger dem.

God helse forutsetter at vi får ranldning til å leve ut vårt medfødte potensiale og når andre mennesker hindrer oss i å leve ut dette potensialet så ender vi ofte opp med å bli syke. Vi blir først psykisk syke fordi vi ikke får anledning til å være den det er ment at vi skal være og hvis dette vedvarer over tid så ender vi ofte opp med å bli fysisk syke.

Jeg håper vi alle kan bli litt modigere i tiden som kommer og at vi i fellesskap klarer å sette ord på det som foregår når vi er sammen. Hvis vi merker at andre forsøker å kontrollere oss i den hensikt å tvinge oss til taushet, så bør vi si i fra til den som forsøker å kontrolle oss at det ikke er greit og at de må begynne å respektere at alle mennsker har rett til å utrykke seg i hverdagen.

Jeg oppdfordrer alle til tenke at det er modig å vise fram sin egen sårbarhet og at det er feigt å skjule sin sårbarhet. Jeg er klar over at det er motsatt i vårt samfunn, hvor det å være sårbar er et utrykk for svakhet.

Jeg mener det er et uttrykk for at vi har mistet kontakten med den menneskelige siden i oss sjøl. For er det en ting som gjør meg godt, så er det å tilltate meg sjøl å være sårbar, det er da jeg virkelig føler meg sterk.

Det er når jeg tar mine egne følelser på alvor at livskraften i meg er på sitt sterkeste. Og det er når jeg ikke tar mine egne følelser på alvor at jeg er på mitt svakeste.

Det å fortrenge sine egne følelser er det samme som å holde tilbake sin egen livskraft. Hvis jeg holder tilbake min egen livskraft så mister jeg tilgangen til den energien som holder meg i live og jeg mister den livsgnisten som gir livet mening.

Sårbarhetens pris er høy i dagens samfunn og jeg oppfordrer alle til å se på sin egen sårbarhet som en gave og jeg oppfordrer alle til å ta sårbarheten på alvor når den gjør oss oppmerksom på at vi ikke har det bra fordi vi lever på en måte som er skdelig for oss.

Vår egen sårbarhet er vår brste venn og den er en verdifull veiviser i et samfunn som mangler empati og hvor vi mennesker er redusert til å kun være en innsatsfaktor i produksjonen av varer og tjenester.

Categories
Undring

Selvrealisering 

Fra bekreftelsestrang til selvrealisering 

I løpet av oppveksten så opplevde jeg forskjellige ting som gjorde at jeg etter hvert endte opp som en usikker og urolig person. Dette klarte jeg langt på vei å skjule for andre ved å bli “tøff i trynet”, men jeg fortsatte selvfølgelig å være liten, usikker og urolig inni meg. 

Jeg begynte tidlig å røyke og jeg begynte tidlig å bruke alkohol i helgene og gikk etter hvert på fest hver helg. I tillegg til å bli “tøff i trynet” så blei det viktig for meg å bli godt likt av andre mennesker. Jeg var langt på veg villig til å legge bort mine egne meninger hvis de kunne føre til andre ikke likte meg. Det ble etter hvert viktigere å tilpasse meg andre fremfor det å by på meg sjøl.

Mye i den tiden dreide seg om å skjule min egen sårbarhet og jeg gjorde mitt ytterste for å unngå at andre skulle se at jeg av og til var lei meg. Jeg blei vel egentlig ganske følelseskald etter hvert og det er sikkert mange fra den tiden som husker meg som lite “tilgjengelig” følelsesmessig. Forklaringen på dette er vel rett og slett at jo flere følelser jeg stengte ute, jo verre ble det å håndtere nye følelser. Det enkleste ble derfor å stenge ute alle følelser, både de gode og de vonde. De fortrengte følelsene ble selvfølgelig ikke borte, de satte seg i kroppen!

En av de største utfordringene i oppveksten var at all usikkerheten og den uroen jeg følte på gjorde det vanskelig for meg å prestere godt på skolen. Det førte til at jeg ikke fikk anledning til å studere det jeg aller mest hadde lyst til å holde på med, nemlig regnskapsføring og økonomistyring.

Jeg tror dette skapte større problemer for meg enn hva jeg forstod på den tiden og jeg ser dette ekstra klart etter at jeg fikk anledning til å studere regnskapsføring og økonomistyring nå i voksen alder. Det var ett eller annet som våknet til liv i meg når jeg begynte å studere regnskapsføring og økonomistyring og jeg kjente at jeg begynte å glede meg til hver eneste dag og jeg var forventningsfull før hver forelesning.

Jeg tror det var smerten ved å være en annen og savnet etter å være meg sjøl som til slutt fikk meg til å ta i bruk mitt medfødte talent, som er å holde på med tall, og det interessante er at jo mer jeg tok i bruk meg sjøl, mens jeg studerte regnskapsføring og økonomistyring, jo mindre viktig ble det å være godt likt av andre. Redselen for å ta i bruk meg sjøl ble etter hvert mindre enn smerten ved å være en annen og som den enkle personen jeg er, så valgte jeg naturligvis minste motstands vei, som nå ble å være meg sjøl fremfor å være en annen.

 Dette betyr ikke at jeg begynte å gi blaffen i hvordan jeg påvirket andre, det var heller det at det nå ble viktigere for meg å bidra med det jeg er god på, fremfor det å hele tiden skulle bli godt likt av andre. Jeg begynte å by på meg sjøl og det var både skummelt og uvant i starten, men det var verdt det, og nå har det etter hvert blitt en vane å by på meg sjøl, selv om det fortsatt er litt skummelt å bidra med det jeg er god på, for jeg vet aldri hvordan andre vil reagere når jeg byr på meg sjøl. Og for noen mennesker så er det dessverre et mål å holde andre nede for å holde seg sjøl oppe, og det er aldri noe ålreit å være sammen med sånne mennesker.

Jeg tror vi alle ville få et godt liv hvis vi fikk anledning til å bidra med det vi er gode på. Og jeg tror vi alle vil få det bedre med oss sjøl hvis vi klarer å se på oss sjøl som en viktig bidragsyter i det norske samfunnet. For å få det til så må vi slutte å søke andres anerkjennelse og heller søke etter alle skattene i vårt indre. For vi har alle sammen en rekke verdifulle skatter i vårt indre, uansett hva andre måtte ha fortalt oss tidligere i livet. Vi må bare våge å hente dem fram!

Vi har alle noe å bidra med i det norske samfunnet og hvis andre ikke klarer å verdsette det, så må vi i hvert fall sørge for at vi sjøl verdsetter vårt eget bidrag.

Vi må våge å tro at vi utgjør en forskjell i det norske samfunnet og vi bør gi oss sjøl en belønning hver gang vi klarer å se at vårt bidrag har hatt en positiv effekt for andre mennesker. Og, kanskje det viktigste av alt, vi må velge å bidra med det vi er gode på uten å forvente andres ros og anerkjennelse. Det blir så mye enklere å leve et godt liv hvis vi slipper å bruke mye tid på å bli godt likt av andre!

Jeg vil oppfordre alle til å begynne å tenke «Hva kan jeg bidra med for andre», fremfor å tenke «Hva kan jeg få ut av andre» for det fører til en helt annen ro i hverdagen. Forklaringen er at det finnes alltid noen som trenger vårt bidrag, mens det er ikke sikkert at det alltid finnes noen som vil gi oss den oppmerksomheten vi søker fra andre.

Vi har et gammelt ordtak som heter «Gi og du skal få» og det tror jeg stemmer, i hvert fall så gjør det det i mitt liv. Vi må bare være forberedt på at det vi mottar av og til kommer i en form som vi ikke er forberedt på, for verdifulle gaver dreier ikke alltid om penger. Jeg laget en plakat for en del år siden og den har til hensikt å minne oss på at vi alle har noe å bidra med i vårt fellesskap. 

Categories
Økonomi

Kapitalismens drivkrefter

Jeg har lest at det er bare når vi gir at vi kan finne den indre gleden og lykken som ikke noe eller noen kan ta fra oss.

Jeg har laget et eget ordtak som beskriver dette:

“Gi og du skal få”

Det høres enkelt ut å gi til andre men jeg tror allikevel at dette kan være en av de største utfordringene for oss mennesker. Vi er opplært til å tro at vi må være noe eller ha noe for at andre skal like oss og i det ligger det at vi må bli godt likt av andre før vi får anledning til å gi noe til andre som de ønsker å ta i mot.

Jeg tror det norske skolesystemet må ta mye av skylden for en slik tankegang og det er fordi vi har en tendens til å tro at barn fødes uten kunnskap og at det er skolens oppgave å tilføre barn og unge det de trenger for å kunne fungere godt i vårt samfunn.

Jeg tror alle barn fødes inn i verden med et sett av egenskaper og kvaliteter som det er meningen at barna skal ta i bruk til det beste for oss alle. Og for at det skal skje så må vi ta oss bryet med å se hva hvert enkelt barn har med seg av egenskaper og kvaliteter i livet. Vi må være flinke til å oppdage det unike som finnes i hvert enkelt barn og så må vi hjelpe barna med å ta i bruk de egenskapene og kvalitetene som de har med seg inn i livet.

Næringslivet er flinke til å utnytte tanken om at alle barn fødes uten innhold og at vi mennesker må fylles opp med kunnskap utenfra for å fungere i vårt samfunn. Måten næringslivet utnytter oss på er at de hele tiden tilbyr oss varer og tjenester som vi strengt tatt ikke har behov for, men som vi tror det er viktig å ha for å bli godt likt av andre.

Aktører i næringslivet er flinke til å få oss til å tro at ved å kjøpe en bestemt vare eller tjeneste så vil vår status i samfunnet øke betraktelig og vi vil få tilgang til et godt liv. Sannheten er at vi hverken blir bedre likt eller lykkeligere av å hele tiden kjøpe mer varer og tjenester.

Forklaringen på dette er at mange av de varene vi kjøper kommer i nye utgaver etter kort tid og for å hele tiden være oppdatert med de nyeste produktene så må vi stadig vekk kjøpe nye versjoner av de produktene som på kort sikt kan gi oss status og lykke.

Resultatet av en slik utvikling er at vi har lett for å lage en kobling mellom det vi eier og vår egen verdi i samfunnet. Hvis vi eier lite så har vi en lav verdi i samfunnet, og motsatt, hvis vi eier mye så har vi en stor verdi i samfunnet.

Et tragisk utfall av en slik tankegang er at hvis vi tenker at vi har en liten verdi i samfunnet så har vi også en tendens til å tenke at vi har lite å gi til andre. Ingen liker å bli lite verdsatt og jeg tror derfor at mye av drivkraften i vårt kapitalistiske samfunn er at vi kjøper ting for å bli godt likt av andre, istedenfor å kjøpe ting som vi faktisk har behov for.

Behovet for å bli godt likt av andre har lett for å ta fra oss roen og selvtilliten for vi ender opp med å hele tiden være på jakt etter andre menneskers anerkjennelse. Vi er konstant på jakt etter å få oppmerksomhet i fra andre og det setter oss i en veldig sårbar situasjon.

Vår opplevelse av å være bra nok vil helt og holdent avhenge av om andre liker oss eller ikke og vi lar på den måten andres vurderinger av oss avgjøre om vi har det bra i vårt eget liv. Vi er villig til å strekke oss langt for å bli godt likt og vi er konstant på jakt etter å kjøpe ting som vil få andre mennesker til å respektere oss og som vil få andre til å se på oss som et menneske det er interessant å være sammen med.

Det er utrolig trist at det har blitt sånn og jeg håper virkelig at vi kan få til en endring i hvordan vi verdsetter hverandre i det norske samfunnet. For min egen del så har jeg erfart at det er kun ett menneske som kan gi meg den bekreftelsen jeg trenger i hverdagen og det er meg sjøl. Det er kun jeg som er i stand til å gi meg den bekreftelsen som jeg trenger for å vite at jeg er bra nok og at jeg har noe å bidra med i samfunnet.

Jeg tror derfor at vi er nødt til å begynne å verdsette hverandre helt uavhengig av hva vi eier og hvor mye rikdom vi har tilgang til. Det er først når vi begynner å verdsette hverandre for den vi er som menneske at vi vil klare å redusere vårt materielle forbruk og det er først da vi vil klare å få kontroll på de kreftene som har lagt grunnlaget for vårt kapitaliske samfunn hvor begjæret etter ting og opplevelser er mer eller mindre grenseløst og helt umettelig.

Vi vil aldri få ned det enorme forbruket i vårt samfunn hvis ikke vi klarer å gi hverandre verdi helt uavhengig av hvor mange eiendeler vi har klart å skaffe oss. Å nekte folk å kjøpe masse ting uten å hjelpe folk med å leve gode liv, uten å eie mange ting, vil være like håpløst som å skulle få en person til å slutte å drikke alkohol uten først å forstå hvorfor personen drikker.

Et annet viktig poeng er at aktører i nærningslivet får oss til å tro at vi vil få et bedre liv hvis kjøper en bestemt vare eller en bestemt tjeneste. Dette er naturligvis sant i enkelte tilfeller for det finnes mange varer og tjenester som gjør livet enklere for oss i hverdagen.

Men det det finnes også en rekke varer og tjenester som vi strengt tatt ikke har behov for og de vil i hvertfall ikke gi oss et lykkeligere liv. Det er når vi kjøper denne type varer og tjenester at vi blir fanget i en bruk og kast tankegang, for de varene og tjenestene vi kjøper har egentlig ingen verdi i vårt liv og de gir oss ikke økt livskvalitet og den nedturen vi får hver gang vi svir av penger på noe som vi egentlig ikke behøver har lett for å føre til at vi blir deppa og mister livsgnisten.

Og fordi vi ikke liker å være deppa så ender vi gjerne opp med å kjøpe et eller annet som vi blir fortalt skal gjøre oss lykkelige. Og sånn holder vi det gående, vi kjøper noe som vi tror skal gjøre oss lykkelige , så viser det seg at vi ikke blir lykkelige og så må vi kjøpe enda noe nytt for å komme vekk fra den nedturen som vi fikk etter det siste kjøpet.

Jeg tror det bare er en måte å komme ut av denne bruk og kast tankegangen på og det er at vi alle innser at vi ikke har behov for masse ting for å bli lykkelige. Jeg tror vi må ta det innledende ordtaket på alvor for det er først når vi gir at vi får og vi må våge å tro at vi har noe å gi til andre selv om vi ikke eier mange ting.

Når alt kommer til alt, så tror jeg folk flest først og fremst setter pris på venner som er tilstede i sitt eget liv og som byr på det beste i seg sjøl. Jeg tror vi alle setter stor pris på at andre gir oss omsorg når vi trenger det og at vi får den hjelpa vi trenger i hverdagen for å leve et godt liv.

Jeg tror det er få mennesker som får det godt med seg sjøl bare fordi de har venner som eier mange ting eller som har en fremtredende posisjon i samfunnet. Penger og posisjoner kan aldri gi oss ektefølt omsorg, det er det kun et åpent hjerte som kan og alle har muligheten til å ha et åpent hjerte, det er ikke noe som er forbeholdt de rike og velstående i samfunnet.

Jeg vil derfor oppfordre oss alle til å gjøre det vi kan for å holde hjertene våre åpne og gi hverandre hjelp og støtte i hverdagen, helt uavhengig av hva vi eier eller hvilke posisjoner vi har i samfunnet. Det å gi positiv oppmerksomhet til andre mennesker er noe vi alle kan gjøre og jeg mener det er vår plikt å ta godt vare på hverandre i hverdagen.

Categories
Egne dikt

Livets utfordringer

Livet er ofte godt, men det kan også by på større eller mindre utfordringer.

Diktet nedenfor forsøker å si noe om dette.

Livets utfordringer oppstår gjerne i møtet med de opplevelser vi har i hverdagen, enten på skolen, på jobben eller på fritiden.

Vi har et ordtak i Norge som sier:

“Det viktigste er ikke hvordan vi har det, men hvordan vi tar det”

Jeg opplever at ordtaket forsøker å fortelle oss at vi har en reell mulighet til å påvirke vårt eget liv, uansett hva vi måtte oppleve i hverdagen.

Livet vi lever blir langt på veg formet av hvordan vi håndterer de opplevelsene vi utsettes for i vårt liv.

Jeg har laget et ordtak som har til hensikt å minne om at livet går videre uansett hva vi opplever i hverdagen.

Hvis vi ser bort i fra ulykker og alvorlig fysisk og psykisk sykdom som fører til at mennesker dør, så vil de fleste av oss måtte gå videre i livet uansett hva vi opplever i hverdagen.

Jeg tror derfor vi alle har alt å tjene på å stå i det som er og gjøre det beste ut av livet uansett hva vi møter i hverdagen. Og min erfaring er at hvis vi forsøker å flykte i fra det som er så mister vi tilgangen til oss selv og ikke minst så mister vi tilgangen til livet og vi er ikke lenger i stand til å møte mennesker på et følelsesmessig plan.

Jeg tror det er en forutsetning å holde hjertet åpent hvis vi ønsker å delta i livet med hele oss og for å klare dette så må vi våge å møte livets utfordringer når de oppstår og ikke stikke av fra dem og tro at vi kan håndtere dem en annen gang.

Livet skjer her og nå og hvis vi ikke ønsker å forholde oss til det som skjer, så tar vi fra oss selv muligheten til å leve et verdig liv, for vi vil da hele tiden være opptatt med å løpe i fra de utfordringene vi møter i hverdagen.

Jeg tror vi mennesker har en veg å gå når det gjelder det å møte livet med tillit og tro at alt vil ordne seg til slutt. Jeg er klar over at det kan være vanskelig å ha tillit til livet når det meste ser ut til å “gå rett i dass”, men hva er alternativet?

Alternativet er å tro at nå “går alt rett i dass” og forsetter vi å tenke sånn, så vil gjerne det meste gå dårlig for oss i livet. Livet blir som vi tenker og jeg har laget et enkelt ordtak for dette.

Categories
Egne dikt

Savn

Livet har bydd på både oppturer og nedturer og summen av alle erfaringer er at jeg forhåpentligvis har blitt litt klokere og at jeg er i stand til å ta litt bedre vare på meg sjøl nå i dag enn det jeg var for 30 år siden. Som ung mann så var det å ta plass i samfunnet med hele meg litt for skummelt og jeg hadde en tendens til å sette egne behov til side for unngå å være til bry for andre.

En av de største utfordringene så langt i mitt liv har vært at det i store deler av livet har vært viktig for meg å bli godt likt av andre mennesker og på et tidspunkt i mitt liv så ble det viktigere å bli godt likt av andre enn det å by på meg sjøl. Det er denne prosessen de to første versene i diktet handler om, og det er hvordan jeg gradvis mistet kontakten med meg sjøl og hvordan jeg i ettertid har lett høyt og lavt, bredt og smalt for å finne tilbake til meg sjøl.

Det har vært smertefullt og ikke tore å leve ut mitt eget potensiale og alle de medfødte egenskapene som jeg har med meg i livet, men på et tidspunkt så ble smerten en god venn, for den fikk meg til å tenke at nå er det faen meg nok, nå vil jeg leve ut det potensialet som bor i meg, jeg vil by på meg sjøl og jeg vil leve MITT liv på MINE premisser.

Andre får ta meg som den jeg er og så lenge jeg har vett på å oppføre meg ordentlig, så blåser jeg i hva andre måtte tenke om meg og mine evner, det viktigste for meg nå er å leve ut det potensialet som bor i meg til det beste for det samfunnet jeg er en del av.

Det har vært og er fortsatt krevende og litt skummelt å by på meg sjøl, men jeg blir stadig vekk mer modig og jeg byr på stadig mer av meg sjøl og de egenskapene jeg har med meg i livet.

Utfordringen i en overgangsfase er at jeg er veldig sårbar og jeg har lett for å gå inn i meg sjøl hvis jeg møter motstand eller opplever at andre kommer med sårende kommentarer. Det er dette det siste verset i diktet handler om., hva gjør jeg nå når jeg endelig har fått tilbake kontakten med meg sjøl?

Hvordan skal jeg klare å beholde kontakten med meg sjøl når jeg møter mostand i livet?

Hvordan skal jeg klare å unngå at jeg trekker meg inn i meg sjøl når jeg blir avvist?

Hvordan skal jeg klare å opptre høflig overfor mennesker som møter meg med mostand og avvisning?

Jeg har i mange år koblet ut følelsene når jeg har møtt motstand og avvisning og jeg har forsøkt å se for meg i fantasien hvordan jeg skulle handlet annerledes for at jeg kunne unngått all motstanden eller unngått å bli avvist. Dette fungerer ikke lenger, for straks jeg går inn i fantasiens verden, så mister jeg kontakten med kjernen i meg sjøl og dermed så mister jeg og kontakten med min egen livskraft.

Jeg tror den eneste farbare veien fremover for meg er å stå i de følelsene som dukker opp i meg når jeg møter motstand eller blir avvist og bli i følelsene til de går over av seg sjøl, for det gjør de!

Og kanskje må jeg rett og slett bare begynne å tåle at det er noen som ikke liker meg, enten det er fordi jeg kan noe som de ikke kan, eller at jeg kan noe bedre enn dem. Det sistnevnte er utrolig utbredt i vårt samfunn og jeg har ikke tall på hvor mange mennesker jeg har møtt som har prøvd å hindre meg i ta i bruk mitt fulle potensiale og hvor formålet deres utelukkende har vært å hindre at de selv får en opplevelse av å ikke være bra nok eller å ikke strekke til i vårt fellesskap.

Det er utrolig trist å måtte oppleve at andre forsøker å trøkke meg ned i søla for at de skal klare å holde seg sjøl oppe. Folk som forsøker å holde andre nede for å unngå at de selv blir stilt i et dårlig lys finnes overalt i alle samfunnslag og deres kontrollmekanismer er utrolig utspekulerte og ubehagelige.

Det mest naturlige for oss mennesker er at vi forsøker å se etter det beste i hverandre, men på et eller annet tidspunkt i menneskehetens historie så må det ha vært noen som har begynt å oppfordre oss til å gjøre det motsatte og et trist resultat av dette er av vi mennesker har vent oss til å snakke ned andre for å holde oss sjøl oppe. 

Jeg opplever derfor at det er utrolig godt å møte mennesker som våger å la meg SE dem, for det er altfor mange i vårt samfunn som får «piggene» ut hvis de oppdager at noen SER dem. Det blir for nært, sårbarheten deres kommer for tett på og dét oppleves som skremmende, i hvert fall for dem som har lagt opp til en livsstil hvor det meste dreier seg om å holde vonde og vanskelige følelser på avstand.

Vi får håpe at det en gang i fremtiden blir naturlig for oss mennesker at vi velger å SE hverandre og at vi bruker tid på å ta godt vare på hverandre, fremfor å betrakte hverandre som konkurrenter i livets store spill, hvor det meste dreier seg om å være penest, rikest, smartest og mektigst.

Categories
Økonomi

Markedets brutalitet

Markedsliberalismen sine fatale konsekvenser må nå tas på alvor, dette kan ikke fortsette! Nå må vi alle våkne og ta ansvar for vår felles fremtid!

Hvorfor er det ingen sentrale politikere som har mot nok til å ta kontroll over strømmarkedet og la Norges kraftproduksjon først og fremst forsyne landets innbyggere og bedrifter med strøm til en moderat pris og samtidig sørge for at vannmagasinene har tilstrekkelig fyllingsgrad året igjennom?

Markedet kan ikke lenger få lov til å bestemme prisene på varer og tjenester som vi er helt avhengige av i hverdagen. Og hvis det er noen som lurer på hva markedet egentlig er, så er det den evige kampen mellom de som tilbyr varer og tjenester og de som kjøper varer og tjenester.

De som selger varer og tjenester har som mål å tjene mest mulig penger og ønsker derfor en høyest mulig pris for de varene og tjenestene som de selger, mens de som kjøper varer og tjenester ønsker å betale minst mulig for de varene og tjenestene de kjøper.

Markedet er med andre ord først og fremst en økonomisk slagmark hvor de grådige og de gjerrige møtes for å tilegne seg mest mulig rikdom på andres bekostning!

Dette er en uverdig kamp og prisdannelsen i samfunnet bør derfor heller etableres som følge av en dialogbasert samtale mellom de som selger varer og tjenester og de som kjøper varer og tjenester.

En konstruktiv og positiv dialog mellom selgere og kjøpere som ender opp med en rettferdig pris for de varene og tjenestene som tilbys/etterspørres vil føre til en langt bedre utnyttelse av våre felles ressurser enn den vanvittige kampen som i dag finner sted mellom selgere og kjøpere i det mye omtalte markedet, hvor det er tilbud og etterspørsel som bestemmer prisene og ikke kostnadene underveis i produksjonen og distribusjonen av varer og tjenester.

Strømprisene er et godt eksempel på hvor galt det kan gå når markedsprisen løsrives fra produksjonskostnadene og heller styres av tilbud og etterspørsel. Alle trenger strøm og når det blir kaldt så trenger vi mer strøm og markedets logikk er at jo mer strøm som etterspørres jo dyrere blir strømmen, selv om forbruket er helt nødvendig!

Den praktiske konsekvensen av dette er at de som har dårlig råd ikke lenger får råd til å kjøpe så mye strøm som de trenger for å holde boligen varm, vaske kroppen så ofte de vil og vaske tøy når det trengs.

Hvor er solidarisk er det, at markedet lar de fattige bli fattigere og at de med dårligst råd ikke lenger får råd til å varme opp boligene sine, dusje kroppene sine og vaske klærne sine når det trengs?

Det mest urovekkende i dag er at landets egen statsminister, fra arbeidernes eget parti, hyller markedet som den mest geniale oppfinnelsen i moderne tid. Og ikke bare det, han er villig til å gå svært langt i å frede markedet, selv når markedet øker de økonomiske og sosiale forskjellene i samfunnet vårt og gjør de fattige fattigere.

Det samme har skjedd over hele Europa, hvor sosialdemokratiet har mistet stor oppslutning, og det har skjedd uten at sosialdemokratene har skjønt at det er deres egen fascinasjon for og fredning av markedet som har ført til sosialdemokratiets fall.

Mon tro hva som skal til for at sosialdemokrater forstår at markedet er solidaritetens største fiende og fattigdommens verste uvenn? Her tror jeg nøkkelen ligger for å løse vår tids største utfordring og hvis ikke sosialdemokrater over hele Europa begynner å innse at markedet er samholdets verste fiende, så vil ytre høyre tiltrekke seg et betydelig antall velgere i årene som kommer.     

Sinte og frustrerte velgere har dessverre en tendens til å la seg kjøpe av billig retorikk fra ytre høyre og det er forståelig, for det går en grense for hvor lenge folk kan akseptere at de blir oversett og ikke blir tatt på alvor når de sier i fra om uverdige og urettferdige forhold i samfunnet.

Min oppfordring til oss alle er at vi begynner å ta makta tilbake fra markedet og heller lar grunnleggende menneskelige behov legge grunnlaget for de prisene vi setter på de varene og tjenestene som vi alle har behov for i hverdagen.

Categories
Undring

Dumme mennesker

Jeg har lagt merke til at det er mange mennesker som kan langt mer enn det de får vist i hverdagen. Det kan nesten virke som om at folk er redde for å by på seg sjøl og ta i bruk de egenskapene de er født med.

Hvorfor har det blitt sånn i et land hvor mye dreier seg om det å realisere sitt eget potensiale og skaffe seg et materielt godt liv?

Kan det være sånn at vi i det daglige streber etter å oppnå mål som egentlig ikke er våre egne og kan det være sånn at vi har kopiert andres verdigrunnlag fremfor å leve etter våre egne verdier?

Jeg stiller meg disse spørsmålene fordi jeg opplever at det bor noe bra inni hver og en av oss. Alle har vi egenskaper som det er bruk for i vårt samfunn og alle har vi muligheten til å bli en best mulig utgave av oss sjøl. Hvorfor er det da så mange som velger å bli en blåkopi av andre?

Kan det være at vi har fått kjeft når vi har bydd på oss sjøl, er det derfor så mange av oss forsøker å passe inn, fremfor å by på oss sjøl?

Er vi i Norge redde for folk som er seg sjøl? Er det derfor vi forsøker å få alle til å holde seg innenfor vår felles “boble”?

Og kan det være sånn at alle som går rundt og føler seg dumme egentlig er smarte og at de har endt opp med å føle seg dumme bare fordi andre har fortalt dem at de er dumme?

Jeg tror det å trøkke andre ned for å holde seg sjøl oppe er langt mer utbredt enn vi er klar over og det dumme er at de som trøkker andre ned ofte kan virke truende og vi lar derfor være å ta igjen fordi vi er redde for at det kan få negative konsekvenser for oss.

Kanskje er det de som kaller andre for dumme som egentlig er dumme, for de er ikke i stand til å se alt det gode og alle de bra egenskapene som bor i andre mennesker. Kanskje vi alle skal begynne å si i fra til de som holder andre nede at de må skjerpe seg og heller bruke tida si på å hjelpe andre med å hente fram det beste i seg sjøl?

Jeg vil på det sterkeste oppfordre oss alle til å ta hverandre på alvor og se etter det beste i alle mennesker vi møter i hverdagen. Alle mennesker har noe de kan bidra med i vårt samfunn og det er vår oppgave å hjelpe hverandre med å hente fram det beste i hverandre.

Categories
Undring

Vanskelige mennesker

Jeg har i mange år lagt merke til at mennesker som fremstår som vanskelige egentlig er gode og snille og at de ønsker å bidra med seg sjøl i samfunnet.

Hvorfor ender de da opp med å fremstå som vanskelige?

Hva er det som fører til at gode og snille mennesker ender opp med å lage bråk og påføre andre mennesker ubehag i det daglige?

Jeg tror mennesker som fremstår som vanskelige først og fremst har det vanskelig i sitt eget liv. Og jeg tror de har problemer med å uttrykke følelsene sine på en fornuftig måte. Derfor kan deres reaksjoner ofte oppfattes som både urasjonelle og overdrevne i en gitt situasjon.

Jeg tror vi gjør vondt verre for de som har det vanskelig hvis vi dømmer dem nord og ned når de fremstår som vanskelige. Mennesker som har det vanskelig trenger først og fremst å bli møtt med respekt og forståelse.

Categories
Egne dikt

Smerten i vårt indre

Jeg har i mange år lagt merke til at vi mennesker har en tendens til å ville skjule for andre hvordan vi egentlig har det. Jeg synes det er dumt at det har blitt sånn for ingenting er vel bedre enn det å uttrykke egne følelser.

Vi må naturligvis uttrykke følelsene våre på en moden og ansvarlig måte, men selv det synes for mange å være vanskelig i vårt samfunn.

Jeg tror det ligger mye god helse i det å uttrykke følelsene sine og jeg vil derfor oppfordre oss alle til å være ærlige overfor hverandre om hvordan det står til i vårt indre.

Følelser som holdes tilbake har lett for å bli til fysisk sykdom og forklaringen på det er at de tilbakeholdte følelsene skaper et indre stress som påvirker våre fysiske organer på en negativ måte.

Jeg har problemer med å forstå hvorfor vi har blitt så redde for å vise hverandre hvordan vi egentlig har det og jeg har valgt å lage et dikt hvor jeg forsøker å si noe om dette.

Categories
Egne dikt

Alltid på veg

Jeg skrev et dikt i vinter og la det deretter vekk. Nå har jeg hentet det fram igjen og jeg har lyst til å dele det med dere.

Jeg trodde først at jeg hadde skrevet et dikt om det å flykte i fra seg sjøl, sine følelser og sine tanker, men jeg ser nå i ettertid at diktet også kan beskrive en sunn nysgjerrighet som hele tiden får oss til å ville forstå mer av oss sjøl og det samfunnet vi er en del av.

Kanskje beskriver diktet en redsel for å gå videre i livet når vegen er ukjent og målet er uklart?

Jeg har sjøl erfaring med at det av og til kan oppleves som trygt å bli værende i det som er, selv om det hverken er interessant eller behagelig. Ordtaket «Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får» beskriver dette på en god måte.

Når jeg nå sitter her og skriver så begynner jeg å lure på om den ufreden jeg beskriver i første vers først og fremst handler om den usikkerheten vi kjenner på når vi velger å gjøre noe for første gang?

Jeg lurer og på om den motviljen mot å stoppe opp som jeg beskriver i vers to kanskje er sunn og at det er den som får oss til å utforske nye ting og at det er den som får oss til å gå videre i livet?

Freden jeg beskriver i tredje vers er kanskje et utrykk for den roen vi oppnår ved å stoppe opp i livet og ikke ta noen sjanser og heller ikke prøve nye ting?

Kan det være sånn at vi må tåle litt uro og litt ufred for å komme videre i livet?

Kan det være at den tryggheten vi opplever ved å «stå på stedet hvil» tar fra oss livet?

Og kan det være sånn at vi kan velge å forsone oss med den uroen som oppstår når livet vil ha oss til å gå videre? Og vil en forsoning med vår egen uro føre til at uroen går fra å være en uvenn til å bli en god venn og en veiviser i hverdagen?

Kanskje løsningen for oss ligger i det å «stå i det som er», samtidig som vi velger å gå videre i livet?

Jeg tror egentlig jeg har laget et dikt som setter ord på den prosessen vi alle må gå igjennom når vi velger å bryte opp fra det som er «kjent og kjært» og i stedet velger å forsøke noe nytt og ukjent. Og jeg håper den teksten jeg her har skrevet kan gi dere inspirasjon til å bli venn med den uroen som oppstår når livet tar en ny retning, enten retningsvalget er frivillig eller ufrivillig.