Jeg har lest at det er bare når vi gir at vi kan finne den indre gleden og lykken som ikke noe eller noen kan ta fra oss.
Jeg har laget et eget ordtak som beskriver dette:
“Gi og du skal få”
Det høres enkelt ut å gi til andre men jeg tror allikevel at dette kan være en av de største utfordringene for oss mennesker. Vi er opplært til å tro at vi må være noe eller ha noe for at andre skal like oss og i det ligger det at vi må bli godt likt av andre før vi får anledning til å gi noe til andre som de ønsker å ta i mot.
Jeg tror det norske skolesystemet må ta mye av skylden for en slik tankegang og det er fordi vi har en tendens til å tro at barn fødes uten kunnskap og at det er skolens oppgave å tilføre barn og unge det de trenger for å kunne fungere godt i vårt samfunn.
Jeg tror alle barn fødes inn i verden med et sett av egenskaper og kvaliteter som det er meningen at barna skal ta i bruk til det beste for oss alle. Og for at det skal skje så må vi ta oss bryet med å se hva hvert enkelt barn har med seg av egenskaper og kvaliteter i livet. Vi må være flinke til å oppdage det unike som finnes i hvert enkelt barn og så må vi hjelpe barna med å ta i bruk de egenskapene og kvalitetene som de har med seg inn i livet.
Næringslivet er flinke til å utnytte tanken om at alle barn fødes uten innhold og at vi mennesker må fylles opp med kunnskap utenfra for å fungere i vårt samfunn. Måten næringslivet utnytter oss på er at de hele tiden tilbyr oss varer og tjenester som vi strengt tatt ikke har behov for, men som vi tror det er viktig å ha for å bli godt likt av andre.
Aktører i næringslivet er flinke til å få oss til å tro at ved å kjøpe en bestemt vare eller tjeneste så vil vår status i samfunnet øke betraktelig og vi vil få tilgang til et godt liv. Sannheten er at vi hverken blir bedre likt eller lykkeligere av å hele tiden kjøpe mer varer og tjenester.
Forklaringen på dette er at mange av de varene vi kjøper kommer i nye utgaver etter kort tid og for å hele tiden være oppdatert med de nyeste produktene så må vi stadig vekk kjøpe nye versjoner av de produktene som på kort sikt kan gi oss status og lykke.
Resultatet av en slik utvikling er at vi har lett for å lage en kobling mellom det vi eier og vår egen verdi i samfunnet. Hvis vi eier lite så har vi en lav verdi i samfunnet, og motsatt, hvis vi eier mye så har vi en stor verdi i samfunnet.
Et tragisk utfall av en slik tankegang er at hvis vi tenker at vi har en liten verdi i samfunnet så har vi også en tendens til å tenke at vi har lite å gi til andre. Ingen liker å bli lite verdsatt og jeg tror derfor at mye av drivkraften i vårt kapitalistiske samfunn er at vi kjøper ting for å bli godt likt av andre, istedenfor å kjøpe ting som vi faktisk har behov for.
Behovet for å bli godt likt av andre har lett for å ta fra oss roen og selvtilliten for vi ender opp med å hele tiden være på jakt etter andre menneskers anerkjennelse. Vi er konstant på jakt etter å få oppmerksomhet i fra andre og det setter oss i en veldig sårbar situasjon.
Vår opplevelse av å være bra nok vil helt og holdent avhenge av om andre liker oss eller ikke og vi lar på den måten andres vurderinger av oss avgjøre om vi har det bra i vårt eget liv. Vi er villig til å strekke oss langt for å bli godt likt og vi er konstant på jakt etter å kjøpe ting som vil få andre mennesker til å respektere oss og som vil få andre til å se på oss som et menneske det er interessant å være sammen med.
Det er utrolig trist at det har blitt sånn og jeg håper virkelig at vi kan få til en endring i hvordan vi verdsetter hverandre i det norske samfunnet. For min egen del så har jeg erfart at det er kun ett menneske som kan gi meg den bekreftelsen jeg trenger i hverdagen og det er meg sjøl. Det er kun jeg som er i stand til å gi meg den bekreftelsen som jeg trenger for å vite at jeg er bra nok og at jeg har noe å bidra med i samfunnet.
Jeg tror derfor at vi er nødt til å begynne å verdsette hverandre helt uavhengig av hva vi eier og hvor mye rikdom vi har tilgang til. Det er først når vi begynner å verdsette hverandre for den vi er som menneske at vi vil klare å redusere vårt materielle forbruk og det er først da vi vil klare å få kontroll på de kreftene som har lagt grunnlaget for vårt kapitaliske samfunn hvor begjæret etter ting og opplevelser er mer eller mindre grenseløst og helt umettelig.
Vi vil aldri få ned det enorme forbruket i vårt samfunn hvis ikke vi klarer å gi hverandre verdi helt uavhengig av hvor mange eiendeler vi har klart å skaffe oss. Å nekte folk å kjøpe masse ting uten å hjelpe folk med å leve gode liv, uten å eie mange ting, vil være like håpløst som å skulle få en person til å slutte å drikke alkohol uten først å forstå hvorfor personen drikker.
Et annet viktig poeng er at aktører i nærningslivet får oss til å tro at vi vil få et bedre liv hvis kjøper en bestemt vare eller en bestemt tjeneste. Dette er naturligvis sant i enkelte tilfeller for det finnes mange varer og tjenester som gjør livet enklere for oss i hverdagen.
Men det det finnes også en rekke varer og tjenester som vi strengt tatt ikke har behov for og de vil i hvertfall ikke gi oss et lykkeligere liv. Det er når vi kjøper denne type varer og tjenester at vi blir fanget i en bruk og kast tankegang, for de varene og tjenestene vi kjøper har egentlig ingen verdi i vårt liv og de gir oss ikke økt livskvalitet og den nedturen vi får hver gang vi svir av penger på noe som vi egentlig ikke behøver har lett for å føre til at vi blir deppa og mister livsgnisten.
Og fordi vi ikke liker å være deppa så ender vi gjerne opp med å kjøpe et eller annet som vi blir fortalt skal gjøre oss lykkelige. Og sånn holder vi det gående, vi kjøper noe som vi tror skal gjøre oss lykkelige , så viser det seg at vi ikke blir lykkelige og så må vi kjøpe enda noe nytt for å komme vekk fra den nedturen som vi fikk etter det siste kjøpet.
Jeg tror det bare er en måte å komme ut av denne bruk og kast tankegangen på og det er at vi alle innser at vi ikke har behov for masse ting for å bli lykkelige. Jeg tror vi må ta det innledende ordtaket på alvor for det er først når vi gir at vi får og vi må våge å tro at vi har noe å gi til andre selv om vi ikke eier mange ting.
Når alt kommer til alt, så tror jeg folk flest først og fremst setter pris på venner som er tilstede i sitt eget liv og som byr på det beste i seg sjøl. Jeg tror vi alle setter stor pris på at andre gir oss omsorg når vi trenger det og at vi får den hjelpa vi trenger i hverdagen for å leve et godt liv.
Jeg tror det er få mennesker som får det godt med seg sjøl bare fordi de har venner som eier mange ting eller som har en fremtredende posisjon i samfunnet. Penger og posisjoner kan aldri gi oss ektefølt omsorg, det er det kun et åpent hjerte som kan og alle har muligheten til å ha et åpent hjerte, det er ikke noe som er forbeholdt de rike og velstående i samfunnet.
Jeg vil derfor oppfordre oss alle til å gjøre det vi kan for å holde hjertene våre åpne og gi hverandre hjelp og støtte i hverdagen, helt uavhengig av hva vi eier eller hvilke posisjoner vi har i samfunnet. Det å gi positiv oppmerksomhet til andre mennesker er noe vi alle kan gjøre og jeg mener det er vår plikt å ta godt vare på hverandre i hverdagen.
