Category: Undring

Jeg har i voksen alder oppdaget at jeg tar opp i meg andre mennesker sin sinnssteming. Det har gitt meg en større forståelse av det som foregår i meg sjøl og jeg har etter hvert begynt å forstå at mange av følelsene jeg bærer på i hverdagen ikke tilhører meg.

Mest sannsynlig så er jeg ikke flink nok til å sette grenser for andres følelser og jeg lar andre mennesker overstyre mine egne reaksjoner.

Utfordringen med dette er at jeg ofte lever ut andres følelser uten å være klar over det og min atferd har lett for å bli preget av andres holdninger.

Det er utrolig trist å oppdage at jeg ikke er i stand til å beskytte meg mot andres følelser og det gjør vondt å oppleve at jeg ikke klarer å være meg sjøl når jeg er sammen med andre.

Hva kan jeg gjøre med dette?

Er det utelukkende mitt ansvar å sørge for at jeg fungerer godt når jeg er sammen med andre?

Spørsmåene har dukket opp i meg fordi jeg erfarer av og til at mennesker jeg har rundt meg er utrolig gode til å få andre mennesker til å føle seg lite verdt og at mine synspunkter er helt uniteresante og feilaktige. Mennesker som oppfører seg på den måten får meg til å krympe og jeg kjenner at jeg får vondt i magen når jeg omgåes mennesker som driver med det jeg kaller et psykisk spill. Et spill som utelukkende har til hensikt å kontrollere andre mennesker for å tvinge igjennom sine egene synspunkter.

Jeg valgte i mange år å leve i pakt med reglen “Tie og tåle” og det gikk ut på å holde kjeft og å tåle det ubehaget som andre påførte meg. Det er en leveregel som jeg forsøker å legge vekk og i en overgangsfase så må de som forsøker å kontrollere meg tåle at jeg kan eksplodere i et høylytt raseri.

For nå er det nok, nå orker jeg ikke lenger å la meg kontrollere av andres holdninger og meninger, nå vil jeg leve mitt eget liv på mine egne premsisser. Jeg foventer at andre respekterer mitt verdigrunnlag og jeg forventer at andre lar meg ta plass med mine meniger. Jeg forventer og at andre lar være å ta livet av meningene mine hvis de ikke samsvarer med deres egne meninger.

Det er interessant å oppdage at mange av de som har behov for å “trøkke meg ned” for å “holde seg sjøl oppe” har utrolig dårlig sjølvtillit. Det er ofte de usikre og kunnskapsløse menneskene som bruker tid og krefter på å tvinge meg til taushet. Det har jeg oppdaget etter at jeg har begynt å ta plass og jeg merker det spesielt godt når jeg velger å sette folk på plass når de forsøker å overkjøre meg.

Hvis jeg hever stemmen og sier i fra på en kraftfull måte så blir kontrollfrikene helt satt ut for de er tydeligvis ikke vant til å bli satt på plass. Det er interessant å oppdage at kontrollfriker er utrolig svake og livredde for folk som møter dem med kraftfull motstand. De har tydeligvis ikke etablert en strategi for hvordan de skal møte mennesker som møter dem med motstand og det ser ut til at de nærmest tar det for gitt at alle andre vil adlyde når de forlanger lydighet og underkastelse.

Jeg håper dette innlegget kan inspirere dere til å stå opp i mot alle de menneskene i vårt samfunn som av en eller anne grunn har fått det for seg at de har rett til å tvinge andree til taushet for å hindre at deres egen usikkerhet skal komme til syne. Jeg håper at vi alle kan bli flinkere til å se at kontrollfrikene er hverken kunnskapsrike eller sterke, de er først og fremst usikre og redde for å ikke være bra nok i andres øyne.

Det er derfor jeg har kalt dette innlegget for usikkerhetens pris, for den prisen vi alle må betale når kontrollfrikene utsetter oss for sin pyskiske terror er langt mer skadelig enn vi er klar over. Kontrollfrikene i samfunnet vårt begrenser andre mensker sin livsutfoldelse i så stor grad at mennesker kan bli syke av alle de begresningene som kontrollfrikene pålegger dem.

God helse forutsetter at vi får ranldning til å leve ut vårt medfødte potensiale og når andre mennesker hindrer oss i å leve ut dette potensialet så ender vi ofte opp med å bli syke. Vi blir først psykisk syke fordi vi ikke får anledning til å være den det er ment at vi skal være og hvis dette vedvarer over tid så ender vi ofte opp med å bli fysisk syke.

Jeg håper vi alle kan bli litt modigere i tiden som kommer og at vi i fellesskap klarer å sette ord på det som foregår når vi er sammen. Hvis vi merker at andre forsøker å kontrollere oss i den hensikt å tvinge oss til taushet, så bør vi si i fra til den som forsøker å kontrolle oss at det ikke er greit og at de må begynne å respektere at alle mennsker har rett til å utrykke seg i hverdagen.

Jeg oppdfordrer alle til tenke at det er modig å vise fram sin egen sårbarhet og at det er feigt å skjule sin sårbarhet. Jeg er klar over at det er motsatt i vårt samfunn, hvor det å være sårbar er et utrykk for svakhet.

Jeg mener det er et uttrykk for at vi har mistet kontakten med den menneskelige siden i oss sjøl. For er det en ting som gjør meg godt, så er det å tilltate meg sjøl å være sårbar, det er da jeg virkelig føler meg sterk.

Det er når jeg tar mine egne følelser på alvor at livskraften i meg er på sitt sterkeste. Og det er når jeg ikke tar mine egne følelser på alvor at jeg er på mitt svakeste.

Det å fortrenge sine egne følelser er det samme som å holde tilbake sin egen livskraft. Hvis jeg holder tilbake min egen livskraft så mister jeg tilgangen til den energien som holder meg i live og jeg mister den livsgnisten som gir livet mening.

Sårbarhetens pris er høy i dagens samfunn og jeg oppfordrer alle til å se på sin egen sårbarhet som en gave og jeg oppfordrer alle til å ta sårbarheten på alvor når den gjør oss oppmerksom på at vi ikke har det bra fordi vi lever på en måte som er skdelig for oss.

Vår egen sårbarhet er vår brste venn og den er en verdifull veiviser i et samfunn som mangler empati og hvor vi mennesker er redusert til å kun være en innsatsfaktor i produksjonen av varer og tjenester.

Fra bekreftelsestrang til selvrealisering 

I løpet av oppveksten så opplevde jeg forskjellige ting som gjorde at jeg etter hvert endte opp som en usikker og urolig person. Dette klarte jeg langt på vei å skjule for andre ved å bli “tøff i trynet”, men jeg fortsatte selvfølgelig å være liten, usikker og urolig inni meg. 

Jeg begynte tidlig å røyke og jeg begynte tidlig å bruke alkohol i helgene og gikk etter hvert på fest hver helg. I tillegg til å bli “tøff i trynet” så blei det viktig for meg å bli godt likt av andre mennesker. Jeg var langt på veg villig til å legge bort mine egne meninger hvis de kunne føre til andre ikke likte meg. Det ble etter hvert viktigere å tilpasse meg andre fremfor det å by på meg sjøl.

Mye i den tiden dreide seg om å skjule min egen sårbarhet og jeg gjorde mitt ytterste for å unngå at andre skulle se at jeg av og til var lei meg. Jeg blei vel egentlig ganske følelseskald etter hvert og det er sikkert mange fra den tiden som husker meg som lite “tilgjengelig” følelsesmessig. Forklaringen på dette er vel rett og slett at jo flere følelser jeg stengte ute, jo verre ble det å håndtere nye følelser. Det enkleste ble derfor å stenge ute alle følelser, både de gode og de vonde. De fortrengte følelsene ble selvfølgelig ikke borte, de satte seg i kroppen!

En av de største utfordringene i oppveksten var at all usikkerheten og den uroen jeg følte på gjorde det vanskelig for meg å prestere godt på skolen. Det førte til at jeg ikke fikk anledning til å studere det jeg aller mest hadde lyst til å holde på med, nemlig regnskapsføring og økonomistyring.

Jeg tror dette skapte større problemer for meg enn hva jeg forstod på den tiden og jeg ser dette ekstra klart etter at jeg fikk anledning til å studere regnskapsføring og økonomistyring nå i voksen alder. Det var ett eller annet som våknet til liv i meg når jeg begynte å studere regnskapsføring og økonomistyring og jeg kjente at jeg begynte å glede meg til hver eneste dag og jeg var forventningsfull før hver forelesning.

Jeg tror det var smerten ved å være en annen og savnet etter å være meg sjøl som til slutt fikk meg til å ta i bruk mitt medfødte talent, som er å holde på med tall, og det interessante er at jo mer jeg tok i bruk meg sjøl, mens jeg studerte regnskapsføring og økonomistyring, jo mindre viktig ble det å være godt likt av andre. Redselen for å ta i bruk meg sjøl ble etter hvert mindre enn smerten ved å være en annen og som den enkle personen jeg er, så valgte jeg naturligvis minste motstands vei, som nå ble å være meg sjøl fremfor å være en annen.

 Dette betyr ikke at jeg begynte å gi blaffen i hvordan jeg påvirket andre, det var heller det at det nå ble viktigere for meg å bidra med det jeg er god på, fremfor det å hele tiden skulle bli godt likt av andre. Jeg begynte å by på meg sjøl og det var både skummelt og uvant i starten, men det var verdt det, og nå har det etter hvert blitt en vane å by på meg sjøl, selv om det fortsatt er litt skummelt å bidra med det jeg er god på, for jeg vet aldri hvordan andre vil reagere når jeg byr på meg sjøl. Og for noen mennesker så er det dessverre et mål å holde andre nede for å holde seg sjøl oppe, og det er aldri noe ålreit å være sammen med sånne mennesker.

Jeg tror vi alle ville få et godt liv hvis vi fikk anledning til å bidra med det vi er gode på. Og jeg tror vi alle vil få det bedre med oss sjøl hvis vi klarer å se på oss sjøl som en viktig bidragsyter i det norske samfunnet. For å få det til så må vi slutte å søke andres anerkjennelse og heller søke etter alle skattene i vårt indre. For vi har alle sammen en rekke verdifulle skatter i vårt indre, uansett hva andre måtte ha fortalt oss tidligere i livet. Vi må bare våge å hente dem fram!

Vi har alle noe å bidra med i det norske samfunnet og hvis andre ikke klarer å verdsette det, så må vi i hvert fall sørge for at vi sjøl verdsetter vårt eget bidrag.

Vi må våge å tro at vi utgjør en forskjell i det norske samfunnet og vi bør gi oss sjøl en belønning hver gang vi klarer å se at vårt bidrag har hatt en positiv effekt for andre mennesker. Og, kanskje det viktigste av alt, vi må velge å bidra med det vi er gode på uten å forvente andres ros og anerkjennelse. Det blir så mye enklere å leve et godt liv hvis vi slipper å bruke mye tid på å bli godt likt av andre!

Jeg vil oppfordre alle til å begynne å tenke «Hva kan jeg bidra med for andre», fremfor å tenke «Hva kan jeg få ut av andre» for det fører til en helt annen ro i hverdagen. Forklaringen er at det finnes alltid noen som trenger vårt bidrag, mens det er ikke sikkert at det alltid finnes noen som vil gi oss den oppmerksomheten vi søker fra andre.

Vi har et gammelt ordtak som heter «Gi og du skal få» og det tror jeg stemmer, i hvert fall så gjør det det i mitt liv. Vi må bare være forberedt på at det vi mottar av og til kommer i en form som vi ikke er forberedt på, for verdifulle gaver dreier ikke alltid om penger. Jeg laget en plakat for en del år siden og den har til hensikt å minne oss på at vi alle har noe å bidra med i vårt fellesskap. 

Jeg har lagt merke til at det er mange mennesker som kan langt mer enn det de får vist i hverdagen. Det kan nesten virke som om at folk er redde for å by på seg sjøl og ta i bruk de egenskapene de er født med.

Hvorfor har det blitt sånn i et land hvor mye dreier seg om det å realisere sitt eget potensiale og skaffe seg et materielt godt liv?

Kan det være sånn at vi i det daglige streber etter å oppnå mål som egentlig ikke er våre egne og kan det være sånn at vi har kopiert andres verdigrunnlag fremfor å leve etter våre egne verdier?

Jeg stiller meg disse spørsmålene fordi jeg opplever at det bor noe bra inni hver og en av oss. Alle har vi egenskaper som det er bruk for i vårt samfunn og alle har vi muligheten til å bli en best mulig utgave av oss sjøl. Hvorfor er det da så mange som velger å bli en blåkopi av andre?

Kan det være at vi har fått kjeft når vi har bydd på oss sjøl, er det derfor så mange av oss forsøker å passe inn, fremfor å by på oss sjøl?

Er vi i Norge redde for folk som er seg sjøl? Er det derfor vi forsøker å få alle til å holde seg innenfor vår felles “boble”?

Og kan det være sånn at alle som går rundt og føler seg dumme egentlig er smarte og at de har endt opp med å føle seg dumme bare fordi andre har fortalt dem at de er dumme?

Jeg tror det å trøkke andre ned for å holde seg sjøl oppe er langt mer utbredt enn vi er klar over og det dumme er at de som trøkker andre ned ofte kan virke truende og vi lar derfor være å ta igjen fordi vi er redde for at det kan få negative konsekvenser for oss.

Kanskje er det de som kaller andre for dumme som egentlig er dumme, for de er ikke i stand til å se alt det gode og alle de bra egenskapene som bor i andre mennesker. Kanskje vi alle skal begynne å si i fra til de som holder andre nede at de må skjerpe seg og heller bruke tida si på å hjelpe andre med å hente fram det beste i seg sjøl?

Jeg vil på det sterkeste oppfordre oss alle til å ta hverandre på alvor og se etter det beste i alle mennesker vi møter i hverdagen. Alle mennesker har noe de kan bidra med i vårt samfunn og det er vår oppgave å hjelpe hverandre med å hente fram det beste i hverandre.

Jeg har i mange år lagt merke til at mennesker som fremstår som vanskelige egentlig er gode og snille og at de ønsker å bidra med seg sjøl i samfunnet.

Hvorfor ender de da opp med å fremstå som vanskelige?

Hva er det som fører til at gode og snille mennesker ender opp med å lage bråk og påføre andre mennesker ubehag i det daglige?

Jeg tror mennesker som fremstår som vanskelige først og fremst har det vanskelig i sitt eget liv. Og jeg tror de har problemer med å uttrykke følelsene sine på en fornuftig måte. Derfor kan deres reaksjoner ofte oppfattes som både urasjonelle og overdrevne i en gitt situasjon.

Jeg tror vi gjør vondt verre for de som har det vanskelig hvis vi dømmer dem nord og ned når de fremstår som vanskelige. Mennesker som har det vanskelig trenger først og fremst å bli møtt med respekt og forståelse.